… og forleggeren dykker ned i historien!
Dag 1: Jeg befinner meg i Nice og har nok en gang sovet ute på terrassen.
Hvorfor? Hvorfor ikke? Temperaturen er 17-18 grader, det er lett disig, havet ligger flatt etter all vinden som har feid over kysten noen dager. Jeg hører skvulpingen fra havet og i kofferten har jeg som vanlig tatt med meg noen bøker, tre stykker for en uke? Det bør vel holde?
“Frivillig skibbrudden” av Alain Bombard, er en av dem. Jeg ga ut boken i 2003, og siden jeg nå befinner meg i området Bombard la avgårde på sin merkelige ekspedisjon fra, er det på tide å trekke historien fram i lyset igjen.
Etter en lang og fin dag i byen setter jeg meg ned utenfor den lokale seilerklubben, “Bombard” er med meg og foran ligger den nyrestaurerte restauranten “La Reserve”, som du ser øverst i artikkelen, tidligere (og kanskje igjen?) et fantastisk landemerke her i Nice, den underlige restauranten, opprinnelig bygget som en båt, på en klippe. Nå, moderne og dyr! … den var helt klart flottere før!
Men, tilbake til saken: Alain Bombard, legen som legger avgårde over havet i en livbåt, for å bevise at man kan overleve kun på det havet gir…
Etter å ha studert og selv vært med å redde eller forsøke å redde mennesker etter forlis, kommer Bombard til den vissheten om at de skibbrudne dør lenge før de fysiske eller fysiologiske omstendigheter i seg selv er blitt dødelige.
Og dermed forflytter fra han seg fra Bolougne Sur Mer utenfor Paris og til Det oseanografiske museum i Monaco, noen kilometer fra hvor jeg befinner meg.
Allerede den første dagen kommer han over kjensgjerninger selve grunnleggeren av instituttet, fyrst Albert 1. hadde kommet fram til i 1888: en skibbrudden kan overleve sulte- og utmattelsesdøden hvis de er i besittelse av noen garn sikteduk (til å samle plankton), fiskesnører med krok og gjerne en harpun.
Bombard kommer raskt til det faktum at fisk vil gi det ferskvannet du trenger.
Han går selvfølgelig grundig til verks og utarbeider tabeller og grafer jeg ikke går inn på her, men som du kan lese mer om i boken…
Bloggen fortsetter etter all sannsynlighet i morgen… følg med! Men kanskje har du nå rett og slett lyst til å lese boken selv?
[mk_button dimension=”three” size=”medium” outline_skin=”dark” bg_color=”#00c8d7″ text_color=”light” icon=”moon-quill” url=”http://www.nautiskfritid.no/products/frivillig-skibbrudden2″ target=”_self” align=”left” id=”Buton ID” margin_top=”0″ margin_bottom=”15″]Kjøp boken frivillig skibbrudden her[/mk_button]
Kr. 249,- (Du blir viderekoblet til flinke folk i bokhandelen Nautisk Fritid – de ordner utsendelsene!)
Dag 2: Jeg fortsetter lesingen, men undrer meg først over hva som kanskje mangler i redningsflåtene i dag. En “sikteduk” som kan brukes til å samle alger/plankton? Fiskeutstyr mener jeg å huske det var ombord på den flåten vi en gang fikk blåst opp og vært inne i, før den ble pakket sammen igjen. Vi la i noen poser seigmenn etter at barna hadde fått smake på den tørre marsipanlignende substansen som gikk under navnet mat!
Vi var av den oppfatning og er det fremdeles, at det burde vært en drage ombord!
Det trenger nødvendigvis ikke å stå SOS eller HELP, men en flåte er nærmest umulig å oppdage… og hvem har ikke lest de skrekkinngytende bøkene (jeg orker ikke å gi ut flere… i alle fall ikke om familier i flåte).
Tilbake til Bombard, på side 36, leser jeg om alle henvendelsene han får fra folk som vil være med. En foreslo at han skulle bli med av rent kulinariske grunner: han ga fullmakt til bli spist, om eksperimentet slo feil. En annen tilsto at han tre ganger hadde forsøkt å begå selvmord. Derfor ba han om å få bli med oss, for han mente Bombard hadde funnet en ufeilbarlig måte å gjøre det på. Osv osv…
Dag 3: Jeg Googler Bombard og forelsker meg totalt i noen bokomslag, så her får dere en liten collage!
Forlagssjefen gled etter dette inn i Nice-tåka, eller kanskje heller solen og vinen og ikke minst, utsikten… Hav, hav og atter hav. Jeg kom meg ikke til Det oseanografiske museum i Monaco, kanskje neste gang?
Men, mens blikket hviler ut over havet, enten her fra balkongen på Mt. Boron eller nede fra Opera Plage, noen meter fra det azurblå havet, tenker jeg på Alain Bombard, som la avgårde, i sin bittelille gummibåt for mange, mange år siden…
Hilsen Anne
Flyt Forlag
